Gratulerer 
Mikis Theodorakis,
en greker kjent langt utover Hellas grenser,
- han fyller 80 i disse dager!
Flere festforestillinger i Athen, jeg håper noen blir vist på TV!
Adonis Remos sang litt i går kveld men det var ikke nok for meg!

     “Krombacker”

 

Sommeren er kommet til vår lille øy og alle er opptatt med de siste forberedelser før det store turistinnrykket.
I morges var jeg nede i havnen og så på nattens fiskefangster og da jeg passerte fortauskafeen foran apoteket, hilste Nikos, eieren, blidt.

Jeg stanset for å slå av en liten prat og han fortalte oppspilt at i dag skulle han installere fatøl; ”Krombacker” fra Tyskland.
Om jeg kjente?

Jeg sa jeg mente at det var bra saker og gratulerte ham med valget.

Jeg lovet å stikke innom senere på dagen for å ta herligheten i øyesyn.

Da jeg kom ved ouzo-tid, var prosjektet i ferd med å fullføres.

Omlag halvparten av byens mer eller særlig mindre faglærte håndverkere var på plass. ”My cousins”, forklarte Nikos.

Han hadde bestemt at nyanskaffelsen skulle settes opp inntil et stort platantre ut mot fortauet slik at alle kunne se den.
Selve mekanikken var plassert i et skap av tynne kassebord som en av de snekkerdyktige hadde laget, og på toppen tronet et praktfullt trappetårn i gull og hvitt porselen.
Jeg rugget litt på det og spurte høflig om ikke en slik juvel burde sikres noe bedre.
Nikos svarte at selvfølgelig skulle det sikres, og fant frem en kjettingstump som han festet til treet med en rusten spiker og som han deretter hektet rundt tårnet.

Snekkeren likte ikke arrangementet og mente tydeligvis at det kunne stilles spørsmål om soliditet og stødighet av byggverket hans. Han beordret kjettingen fjernet og slo isteden inn et par ekstra skruer i topplaten med en stor murerhammer. Det mente han fikk holde.
Om den stolte eier ikke var redd for at tårnet skulle bli stjålet?
Han så bebreidende på meg.

Hvem i all verden skulle finne på noe så dumt?

Han hadde da ingen fiender.
Ingen hadde hittil stjålet mopeden hans eller knust noen av vinduene i baren, så hvorfor skulle noen ta øltårnet?
Jeg nikket mot fatet  som sto ved siden av og bemerket at det kanskje kunne friste svake sjeler i en tidlig morgenstund.
Han ristet på hodet og sa skråsikkert at ingenting virker uten strøm og at han for sikkerhets skyld ville trekke ut støpslet før han stengte og gikk hjem.
Nå gjensto bare sluttkontrollen. Til det var hitkaldt en hva Nikos betegnet som eksert. ”Eksperten” viste seg å være en passe loslitt amerikaner som i sin tid hadde tjenestegjort som mekaniker ved styrkene i Tyskland, og som tilfeldighetene senere hadde skylt iland på vår øy.
Nå bodde han på et lite rom ovenfor havnen i passe gangavstand til nærmeste vanningshull.
Med årene hadde han antatt en kroppsform som tilkjennegav at hans ekspertise nå trolig var mer på ølet enn på det mekaniske.
Han dro imidlertid litt i slangene og banket med en nikotingul pekefinger på instrumentet som viste trykket i kullsyreflasken.
Deretter leste han litt i instruksjonshefte før han nikker og erklærte at alt synte å være i orden.
Det stor øyeblikket var endelig kommet.

Nikos hentet et av de gullprydete ”Kombacker”- glassene som hadde fulgt med.
Å bruke noe annet og simplere ville nærmest være å betrakte som helligbrøde.
Alle sto i en halvsirkel rundt da han førte glasset under og med lett skjelvende hånd forsiktig dro i en blanke spaken.
Da det friske, skummende ølet strømmet ned i glasset, brøt jubelen løs og jeg merket bestemt at jeg så tilløp til gledestårer i Nikos` mørke øyne.

Alle, inkludert apotekeren og den gamle mannen i den lille gule kiosken på hjørnet, var borte og gratulerte og fikk prøvesmake.
Hva gjelder det økonomiske resultatet av første kvelds ølomsetning, var det trolig magert, men ekte glede kan ikke måles i penger.
Det var en lykkelig Nikos som gikk hjem den natten, en lykkelig Nikos som ikke har noen uvenner i hele verden.
Måtte han og alle hans venner og mange ”cousins” få en god og lang sommer.

Κ.Τ.