Skopelitissa
er tilegnet
Giorgos
Sarris,
fra Greek Connection på Skiathos,
som døde så altfor tidlig!
Han var en guttunge da jeg traff ham første gang i 1980, han,
broren Kostas,
og familien var de første til å ta imot nordmenn som
reiste med Gulliver
- et dessverre ikke mer eksisterende selskap!
De gjorde alt de kunne for at vi skulle trives, og det gjorde vi
til gangs!
Giorgos ble syk påsken 1995 på fotballbanen,
døde 15.mai og ble begravet 17. mai!
Jeg glemmer det aldri, - da vi kom over til Skiathos ble vi
bedt om å gå hjem til Giorgos foreldre rett før flyplassen, og
det første vi så var kisten som sto på hedersplassen i hjemmet,
- hele familien satt rundt.
Da mammaen så oss sa hun til gutten sin;
"Se de kommer fra Norge
for å ta farvel med deg!"
Jeg har vel aldri grått så mye i mitt liv!
Så gikk vi etter kisten fra hjemmet og langs strandpromenaden,
det var 17. mai som mange grekere har lært å feire, det var
flagg over alt, mange norske og alle hilste Giorgos kiste!
Båtene tutet og vi gråt!
Jeg så tøffe "beach-boys" som gråt som gamle koner!
En stor tragedie hadde inntruffet på øya!
Etter kirken fulgte vi Giorgos til graven og alle tok en håndfull
med jord og hev på!
Noen hadde blomster og andre gaver til
Giorgos!
Huff, jeg gråter her jeg sitter!
For meg har
Skiathos aldri vært det samme etter at Giorgos døde!
Han var kjernen av det Skiathos jeg hadde kjent siden 1980!
Hvor mange båtturer, kirkefester,
1. mai fester, 17. mai fester
eller bare en kveld ett eller annet sted
gjorde ikke han det til
det helt store!
I et bryllup
ga han meg plutselig beskjed om å ta vekk kameraet mitt fra
bordet, og så tok han hele bordet og hev det på dansegulvet!
Dette ansees ikke som hærverk, det er KEFI, - det er en gresk
måte å vise glede på!
PS - det kommer på regningen!
*****
"Don`t
know when they`ll put me in the ground
I don`t know if I`ll be left alone
All I know is that I follow you
On my way to the unknown bound"
Madrugada?
*****
Å skrive om død og begravelse er ikke lett!
I Hellas foregår det noe annerledes enn hva jeg tror
praktiseres
i Norge.
Hva som er best vet ikke jeg,
men jeg har satt meg inn i litt av hva som skjer her på øya!
Dette er en side jeg har jobbet med i snart ett år, helt siden
vår kjære arkitekt venn Angelos døde 14. februar 2005.
Ett er sikkert, grekerne har et mye nærere forhold
til døden enn
hva jeg har!
Håper jeg ikke tråkker noen på tærne,
- men vi skal alle dø
en gang,
tror jeg!
Folk som dør her, men ikke er herfra, blir som oftest sendt hjem,
- på familiens bekostning! Ofte blir det holdt en minnestund i kirken her.
Unaturlig død blir sendt til obduksjon på fastlandet!
Man skal helst begraves innen
24 timer. Her er ingen oppbevaringsmuligheter.
Den døde
stelles og ligger i åpen kiste, hvis mulig, i hjemmet.
Alle
kommer, stoler lånes av naboer og man setter seg ned,
- ute
når det er fullt inne.
Mange blir
sittende hele natten.
Stemningen
er rolig, man hører latter og gråting!
Det serveres
mat og drikke, ofte ouzo eller tziporo.
Naboer og venner
hjelper til.
Kisten
bæres til kirken hvor det blir holdt messe og etterpå går
hele følget til kirkegården.
Man bør
bestikke graveren litt slik at man får en grav i solen!
Tradisjonen sier at man skal graves opp etter 3 år,
og etter
benrestene bedømmes man;
er de hvite og fine har man levet et rent liv (grav i solen
hjelper),
men er bena brune og/eller
svarte har man kanskje levet et syndig liv (da bør det taes i betraktning
hvor graven er, prosessen i skyggen tar lenger tid!)
Benrestene blir lagt i bokser med navn, dato og ofte fotografi
på,
og blir satt i et eget hus ved kirkegården.
Graven brukes om igjen.
Dette sikkert for å spare på den verdifulle jorden.
Det holdes
minnestund etter 40 dager, 1 år, 3 år og ofte mer!
*****
I dag 3.
januar 2006
har jeg
vært i en begravelse, - til vår tyske venninne
Ursula Zimmermann.
Hun rakk bare å bli 50, rørte ikke alkohol, mosjonerte mye
og
var veldig forsiktig med sin diett.
Vi jobbet sammen hos Madro Travel
og de siste årene var hun i
resepsjonen på Alkistis.
Hun var et meget godt menneske som ingen hadde noe vondt å si om,
- hun sa heller aldri et vondt
ord om noen!
Hun er dypt savnet allerede!
Jeg har kjent henne i nær 20 år og hun har mye
æren av at min
gresk har kommet seg!
Hun døde i Salonika i går, etter å ha slitt med kreften i 8
år.
Hun kom
tilbake hit i dag.
På kaien sto vi en god del mennesker og ventet
på kisten.
Kosta, hennes mann, kom av først,
han så forbausende godt ut, men så på en måte så liten ut!
Kisten ble hentet av en begravelses bil og kjørt rett
opp på kirkegården.
Der ble kisten satt oppå en annen, tom grav
og
så messet to av byens "eldste" prester.
Det var veldig pent gjort tatt i betraktning at Ursula ikke var ortodoks,
- hun var kristen.
Noen la blomster på kisten og så ble øvre del åpnet slik at
de som ville kunne ta farvel.
Kisten ble satt ned i denne graven til en tidligere avdød og flere
gikk for
å hive en neve eller helst 3 med jord på.
Så gjorde graveren resten.
Et liv var over!
Ti
na kanoume;
*****
FOLK HAR SAGT;
"Det er ikke døden et
menneske bør frykte,
men at det aldri begynner å leve."
Marcus Aurelius
"Hvorfor frykte døden
- den er jo livets mål." J.Ø.N.
"Å dø er å gå i
land på en fjern strand." John Dryden
"Å dø, kjære doktor - det
er det siste jeg vil gjøre." Lord Palmerston
"Å leve lenge betyr bare å
overleve andre!" Goethe
"Jeg foretrekker
alderdommen fremfor alternativet!"
Maurice Chevalier
"Jeg vil heller ha roser på
mitt bord enn diamanter rundt halsen!"
Emma Goldman
- fra www.greekfood.about.gr
"Kolliva
er en tradisjonsrik sak som blir servert i begravelser og ved
minnestunder.
Den blir somoftest servert fra et stort fat og lagt opp i kopper
eller på asjetter.
Der er mange varianter, men alle starter med hele hvete korn.
Den er somregel lavet i store kvanta så alle som kommer får en
smakebit."
'